Kylling i ovn
Denne gangen ble det livèchekylling, det vil si kylling foret med løpstikke, eller kjærlighetsurt som den også kalles. Fin i fargen men litt skrukkete er den jo. Uansett; nå ma den deles opp til en forhåpentligvis god kyllingrett.
Kanskje du også liker
Med gull i øyet.
Stokkfisk med tomat og asparges
Rå laks med traktkantarellpesto og saltet kapers
Kylling med asparges og bønner
Økologisk kylling fra Holte gård, og økologiske bønner fra pappboks er et godt utgangspunkt for en enkel middag. Og tilfeldigvis hadde de også hvit asparges i butikken denne dagen, om enn ikke økologisk. Ikke store fine, men tynne fra Peru. Vel, bedre enn ingenting frem til våre egne grønne asparges begynner å skyte opp fra bakken om et par-tre ukers tid. Hvis været blir noe varmere da selvfølgelig.
Bi med lø
Først litt morsomt med uttale; mange uttaler bearnaisesaus som «bærne», og det er jo forsåvidt helt greit, selv om det skal uttales «bærnes», s-en skal altså uttales. Så i dag skal vi ha bi med lø til middag. Nei, spøk til side, vi skal ha biff med løk. Av og til, gjerne når det er 30% tilbud, unner vi oss en god bifftallerken. I dag tok vi en med sopp og pepperrotsmør, og stekte mandelpoteter.
Kanskje du også liker
Kyllingsnitsel med grønnkålpesto og asparges
Skinnstekt skreifilet
Avkokt laks med Sandefjordsmør
Ishavsrøye med fåresopp
Ishavsrøye er ikke det vi spiser så ofte her i huset, men fordi fiskebilen hadde det med siste gang, kjøpte vi to fine fileter. Å tilberede dem er jo ganske enkelt da, og med en god salat og litt sopp fra fryseren ble det en god hverdagsmiddag.
Indrefilet av kanin
Kaninkjøtt er velsmakende og mildt, sunt, og lett å stelle. Derfor er det en gåte at ikke flere spiser det i Norge. Det er jo ikke kosekaninen vi skal spise, -det blir litt som med små koselam; de spiser vi når de er slaktet, så hvorfor ikke kanin. De ales jo opp og spises over hele verden? Vi har både villkanin og tamkanin i Norge, begge hører til i slekten hare (Leporidae). Man regner med at fønikerne først kom med dem til Spania. Og kaninene, som levde i huleganger, har vært jaktet på i mer enn 120 000 år. De ble domestisert 600 år etter Kristus, av franske munker. Så tamkanin…
Fullkornpasta med lungemos
Du trenger ikke så veldig mange ingrediensene for å får en god pastarett; aubergine, løk og hvitløk, lungemos, persille og jomfruolje, og en god neve fullkornpasta. Lungemos er en svært underkjent matvare; egentlig en ferdigrett laget av hakket eller malt innmat; tradisjonelt av lunger, hjerte og kjøtt fra grisehode, og løk. Den krydres med ingefær, nellik, allehånde og muskat. Og god er den! Denne pastaretten ble helt i toppen blant pastaretter vi har spist gjennom årene. Og det er en god del forskjellige!
Klippfisk broccolipurè
For noen selvpålagte coronakarantenedager siden satt jeg og kikket på matfilmer på YouTube, da denne oppskriften dukket opp; den italienske kokken Carlo Crano tilberedte en klippfiskrett på en reklamefilm for Electrolux dampovn. Den så nydelig ut, og da er det jo av og til slik at når noe ser godt ut, er det spennende å prøve det selv. Så denne oppskriften skal jeg på ingen måte skryte på meg.
Kylling med tomater og ris
Tre kyllingbryst er det som skal til for to; ett stort til kona og et stort og et lite til meg. Slik er det vel når den ene er litt storspist, og den andre det litt motsatte. 3 fine uten skinn riktignok, men det er fordi jeg tok av skinnet, disse skal bare putre med i retten til de er akkurat passe gjennomkokt, og samtidig saftige. Skinnet kan jo selvfølgelig koke med og fjernes når retten er ferdig, men akkurat i dag var det litt mer slankende middag vi inntok.
Hjerteskjell, vongole og vingetang
Burde egentlig ikke være så veldig vanskelig å se forskjell på disse to; hjerteskjellene til venstre med to hjerteformede og like skall med langsgående striper, og de litt flatere vongole til høyre med mange flotte forskjellige farger og mønstre, og 10 til 21 tverrstriper. Likevel tar mange feil av dem. To deilige skjellarter med forskjellige priser; dyrest er vongole.
Lardo og norsk sjøkreps
”Det kanskje viktigste som trengs for å lage Colonnatas presidieprodukt er marmor. Uten den, ingen lardo di Colonnata», forteller Antonio Musetti i den lille landsbyen Colonnata i Toscana, 537 meter over havet noen kilometer innenfor Carrara. Fra Carrara snegler bilen seg frem på halsbrekkende, steile og svingete veier de få kilometerne opp til marmorlandsbyen. Ikke mange sjeler har tatt turen denne dagen i september, for det er om sommeren turistene valfarter hit for å se, smake og kjøpe den berømte lokale spesialiteten Lardo di Colonnata, som har vært laget her i mer enn tusen år. Romerne så det som viktigst å ta ut så mye marmor som mulig, mens barbarene…
Kanskje du også liker
Lutefisk, helt enkelt!
Sild i havrepanade, med spekeskinke
Rødspette med pasta
