M/T Norse Lions redningsaksjon i Basstredet

17. februar 2025 /
Motortankeren Norse Lion ble bygget i 1953 på Uddevallavarvet, og var eid av Odd Godager & co, Oslo. Den var på 19.240 tonn dødvekt (tdw). Farten var 15 knop. (Kilde/foto: DNV, mfl/ (Stein ar Nordheim). Selv mønstret jeg på som dekksgutt i 1959, var der i 18 måneder, og kom tilbake som styrmann i 1963, også i 18 måneder, som var kravet for å få gratis hjemreise. Et nydelig skip, flaggskipet til Godager på den tiden. Her fullastet med olje.
Midtskipet sett fra akterskipet; min lugar som styrmann lå på babord side under livbåten (til venstre på bildet). Dekk 1, over tankdekket.
Og her sett forfra mot styrehuset. NB! Bildene ble tatt for 62 år siden, må regne med noe «grums».
Et mannskap på 30 av mange nasjoner; spanjoler, italienere, sveitsere, tyskere, 2. kokk fra Aruba, og selvfølgelig mange fra Norge. En flott gjeng og godt kameratskap. 2. kokken, en farget sekstiåring med flott krøllete sølvgrått hår staset seg opp i hver havn, og dro på byen for litt sightseeing og et restaurantbesøk. Pertentlig til tusen; byssa var alltid ren, du kunne gå over med hvite hansker «uten å få flekker på hanskene».
Jeg selv som jungmann, 16 år gammel. Ser at hårsveisen er up to date etter dagens mote.

Som styrmann fra 1963 til 1965.

En periode gikk vi mellom Libanon, Syria og Londonderry med olje; forsynte oljekraftverket der. Her er vi i St. Georges channel på min vakt: 12 til 16; på vei til Londonderry.
Kaptein var Jens Otto Harsheim. En sosial ,svært hyggelig og god sjef. Utadvent: av og til arrangerte han hyggelige samlinger for offiserene i den fine kapteinssalongen med kunst (relieff) av Ørnulf Bast. Godagers flaggskip; et nydelig skip som sagt. Dessverre omkom Jens Otto da han var kaptein på M/S Norse Variant, som ble borte i en storm hvor også M/S Anita forsvant. Lastet med kull på vei fra Newport News i Virginia til Glasgow forliste skipet den 22. mars 1973 klokken 14 utenfor kysten av New Jersey i storm. Nødmelding var utsendt, og siste kontakt med skipet var klokken 13.49. Bare én mann, Stein Gabrielsen, av en besetning på 30 overlevde ulykken. Han ble oppdaget 25. mars 1973 klokken 09.06. Gabrielsen hadde da oppholdt seg på to ulike redningsflåter i tre døgn i høy sjø, snøbyger og vind i orkans styrke. Klokken 11.50 ble han hentet opp av MT «Mobile Lube».
Joda, på den tiden brukte man sekstant for å ta middagshøyden, og her gjør jeg det. God å ha når 28 døgn i sjøen ikke var så uvanlig, og GPS ikke var oppfunnet.
I det hele tatt; alt var både enklere og vanskeligere da. Men en god radar hadde vi iallfall.

Alarmen går på min vakt

På min vakt rundt klokken ett om natten en dag i 1964 kom telegrafisten inn med et mayday sendt ut fra en passbåt med to mann ombord; været ble for tøft for dem, de trengte hjelp. Jeg purret opp kapteinen og vi la om kursen mot stedet vi fikk oppgitt.
Selv var vi på vei til Melbourne da vi måtte legge om kursen. Noe senere fikk vi kontakt på VHF, og etter et par timers tid så vi dem. Vi slapp ut olje på babord side for å dempe sjøen, hengte ut et klatrenett, fortøyde båten langs siden, og spurte om de ville ombord, men nei, de ville holde seg i båten. Kokken gjorde i stand mat som ble levert ned til dem. Og slik endte det; vi seilte ned mot Tasmania, jeg mener å huske at vi gikk inn til Stanley, hvor en båt slepte dem til en brygge. Stanley ligger rett ved Smithton på kartet. De to karene ombord var tydeligvis kjente, den ene var Tasmanias største møbelprodusent; fullt presseoppbud med både TV og aviser. Så alt gikk godt på denne første redningsaksjonen jeg deltok i.