FOR DEG SOM LIKER MAT FRA BUNNEN AV OG REISER MED MAT I TANKENE
Search
Redningsaksjon og slep i Vatlestraumen i 1971
16. mars 2025/
Den 31. mars 1970 overtok jeg kommandoen på minesveiperen KNM Glomma. Vi skulle ikke drive med sveiping, men var underlagt 1. ubåtskvadron for å assistere ubåtene, i tillegg til andre spesialoppdrag, mange spennende forresten. Etter noen måneder ble det kommandoskifte; Glomma skulle byttes ut med KNM Tista, som akkurat var ferdig etter en sjekk og bunnsmøring. Her ligger hun klar for å settes på vannet igjen.Ikke mange dagene etter ble kommandoskiftet foretatt. Her er deler av besetningen oppstilt før skiftet. Jeg selv foran til venstre, sammen med 3. kommanderende, fenrik Terje Nystrøm. Nestkommanderende, fenrik Harald Magnus Fyllingen hadde ansvaret ombord da skiftet ble foretatt.
På vei nordover fra Haakonsvern
Denne dagen hadde 3. kommanderende Terje Nystrøm vakt Jeg selv var på broen da vi seilte inn Vatlestraumen. Terje Nystrøm til høyre på bildet. (Ill.bilde)
Drivende uten maskinkraft
På vei inn Vatlestraumen blir vi kontaktet av bilfergen Lyderhorn. Den var på vei til Alvøen, men hadde fått maskinstopp. Vatlestraumen er en av de vanskelige innseilingene våre, og del av hovedleden inn til Bergen. Strømpåvirkningene er sterke og uforutsigbare. Foto: skipshistorie.net . «Den norske los», utgitt av Sjøkartverket, beskriver Vatlestraumen slik:
Vatlestraumen vender tidevannsstrømmen ved høyvann og lavvann. Den går N-over med stigende og S-over med fallende vann. På det sterkeste går strømmen flere knop. Markerte bakevjer under land. Det blir krapp strømsjø når vind og tidevann går motsatt vei.
Vi var altså på vei fra Haakonsvern og nordover da vi ble kontaktet av fergen som hadde maskintrøbbel; vi ble forespurt om å ta dem under slep, noe vi etter noen få minutter kunne svare bekreftende på. Kartet viser ruten fra Haakonsvern og til Vatlestraumen der de lå da vi ankom (blå stiplet linje).Vi fikk kastet over en hiveline og festet en trosse i baugen på Lyderhorn. Strømmen var ganske sterk, men det var ikke så veldig mye vind. Å dra igang et slep kan være tungt i starten, spesielt i strømforhold som her; vi brukte en god del maskinkraft fra våre 880 hestekrefter, og det gikk sakte forover. Jeg hadde akkurat gitt klar beskjed over høyttaleranlegget om at ingen måtte befinne seg på dekket på fergen når vi satte i gang. (Bildet er fra overleveringen av fergen i 1963. Foto: Bergens Tidende).Vi den blå, og fergen den rød der hvor vi begynte slepet, med de stiplede linjene frem til Alvøen.
Trossa brekker
En trosse brekker, en hyssing ryker, og akkurat det gjorde trossa; brakk tvert av. Med et smell smalt den ned på dekket på Lyderhorn; livsfarlig. Da jeg kikket ned sto en mann og hyttet med neven mot oss. Jeg ba ham instendig om å gå inn. Lyderhorn begynte sakte å drive akterover (bakover). Selv måtte vi bruke en god del maskinkraft for å bakke ned mot den, det kan også være utfordrende å manøvrere «feil vei». Vi klarte tilslutt å få hivd over hivelinen igjen, og å få festet en ny trosse. Akkurat der vi lå nå var det litt smulere, og med god hjelp og i samarbeid med maskimesteren økte vi farten noe saktere enn sist, strømmen var roligere her. Etter noen få minutter så vi at vi begynte å bevege oss, og trossa holdt. Det stabiliserte seg, og vi fortsatte slepet mot Alvøen. Ved ankomst der hektet de av trossa, som vi dro inn, mens Lyderhorn sakte gled fremover mot fergekaien, hvor de sto klare med hiveline. De slapp å la gå ankeret.
Alt gikk bra tilslutt. Rutelaget Vest, som eide fergen, sendte takkebrev til Sjøforsvardskommando Vestlandet, som igjen takket oss. På ny ble takkebrev lest opp for besetningen; redningsaksjon nummer to var vel i havn. Her er den første. Vi fortsatte videre med fenrik og vaktsjef Terje Nystrøm godt plassert i stolen for den videre ferden.
