Akkar tempura

2 fine akkarer ligger klare for å renses. Hodet knipes av rett over øynene og kastes, resten av hodet med tentaklene beholdes; innmaten kastes. Skinnet kan fjernes, eller det kan beholdes for den fine fargens del.

Tempura er en japansk måte å tilberede sjømat på; i første rekke reker. Ordet kommer av det latinske «ad tempore cuaresme», som betyr i «Lents tid» (fastetiden) fra 400 år tilbake. Japan fikk olje fra Portugal, portugisiske misjonærer introduserte retten, men japanerne misforsto, trodde det var rettens navn og kalte den for tempura. Det startet med reker fra Tokyobukten, hvor de var i overflod. Tempura skal egentlig ikke krydres, egensmaken er det viktigste i følge Kyoshi Chikano i New York-restauranten Tempura Matsui. Chikano er byens eneste Tempura Master.

Kroppene er klare, skinnet er flådd av. En av blekkposene er lagt på for å vise hvor store de er, de skal ikke brukes i dag. Hodene med tentaklene er også klare; litt farge gir de jo også.
Kroppene er splittet opp og skrapt av; det ligger en litt geléaktig hinne på innsiden av disse krabatene, ikke alle liker den, ikke vi heller.
Kroppene er delt opp i passe porsjonsbiter, og alt er klart for videre behandling før fritering i jomfruolje.
Tempura fra pose er rørt ut i vann, (hjemmelaget tempuradeig lages av mel, egg og vann, men vi brukte altså den japanske ferdige fra Meny.) Litt stangselleri og gulrot skal også «tempureres»!
Tilslutt er alt vendt i den tyntflytende tempuradeigen og fritért. Bare litt salt er kvernet over, ellers ingen krydring, og du trenger absolutt ikke å dyppe dem i soyasaus eller wasabi; selv gjorde vi en liten fordeling; først helt nøytralt og så litt dypping. Begge deler var egentlig godt. Vi glemte at vi har Sake i kjøleskapet. Neste gang serverer vi retten med varm Sake, slik jeg fikk det servert i Shimotsu i Japan i 1964; blekksprut varmet på en radiator, og servert med den spesielle risvinen. Husker ikke helt om det var veldig godt eller veldig spennende?
Print Friendly, PDF & Email