
Hotellet i fjellet!
Som nærmeste nabo til kirken ligger det der, Albergo Milano. Og noen meter fra torget, med utsikt nedover i den lille landsbyen, og innover i Ticino, det italiensk Sveits. Men selv er vi altså i Italia. Og vi bryr oss ikke om at hotellet bare har 2 stjerner. Det er ofte et kvalitetstegn. Og helt i Slow Foods ånd. Lokal mat tilberedt med kjærlighet og omtanke.Sommeren er over, høsten i anmarsj. Det er oktober. I baklandet opp mot Monte Marzio smeller det fra jegernes rifler og hagler. Det er jakttid, og jegerne får sitt; villsvin, rådyr, hare og fugl. Det får også soppelskerne, steinsopp hovedsakelig, men også sopper mer ukjente for oss her hjemme.

Og det bærer også hotellets meny preg av; antipasti med sopp, pasta med sopp, et stykke villsvinkjøtt med steinsopp, risotto med kantarell, ferske nykokte snegler ”in umido”, i fuktighet eller stekt i gryte som vel er mer riktig oversatt.

Ved siden av en deilig tomatsaus, og polenta dekket med steinsopp. Og vin, et rikholdig utvalg av vin hører med i et godt 2-stjerners landsens hotell i Italia. I årganger du kanskje ikke ville drømme om.

Hva med en Barolo fra 1964, da fattigdommen i naboregionene Piemonte var stor, og baroloen måtte luftes i 2 døgn før den var drikkbar! Slik er det heldigvis ikke i dag. Men ikke vær for trygg, italienerne har en tendens til å lagre vin stående. I årevis! Og da kan man jo ende opp med en deilig eddik. Men det er liksom ikke det samme!

Det er høst med mat i tankene i den lille landsbyen. For noen år tilbake var det vilt og soppfestival under det store telttaket på torget hver høst, i slutten av september. Det er det ikke lenger. Det er i det hele tatt dårlige tider i den lille landsbyen 728 meter over havet, en times tid nord for Milano.

De 2-3 000 turistene som fylte opp landsbyen i sommersesongen tidligere er krympet til 2-300. De reiser sydover nå. Bryllupene og festene som ble arrangert hver helg både høst og vinter er også nesten borte. De fem hotellene og spisestedene er blitt til tre, pluss et par gårdsturismegårder.

Albergo Milano har måttet legge om. Nå er øverste etasjen forbeholdt asylsøkere fra Afrika. Stille rolige, sympatiske mennesker som venter på en bedre tilværelse. De sysselsetter seg litt med forefallende arbeid i landsbyen. Eller sitter på den lille plassen foran hotellet og spiller kort. Albergo Vittoria litt lenger oppe i veien, åpnet en liten kolonialforretning i kjelleren for noen år siden. Det hjelper på inntekten. De 4-5 butikkene i landsbyen ga opp for flere år siden. Slik går det i trange tider.

Det er Fausto og Silvana Menefoglio som driver Albergo Milano, som har vært i familiens eie siden 1945. De 4 barna har annet arbeid og vil neppe overta, ”dersom det ikke skjer et under. og det er tvilsomt”, sier Silvana. Den eneste i familien som jobber på hotellet er Silvanas søster Marinella. Hun har til gjengjeld jobbet her i alle år.
Nei, Fausto og Silvana er samstemt i at dersom det ikke bedrer seg, går de over til B&B, og gjør om de 25 sengene til leiligheter, som de allerede har 5 av nå. Sykkelturisme er et alternativ, sier de. For sykling er populært i Italia og Lombardiet. Daglig sykler både unge og eldre gjennom Marzio, og veien opp til 728 moh. er bratt. Veldig bratt, og svingete.

Men kosen, servicen og maten kan du ikke ta fra de små 2 stjerners hotellene i landsbyen. Det vil du oppleve så lenge hotellene holder ut. Og kanskje kommer bedre tider. Hvem vet? Og det at de bare har 2 stjerner, betyr på ingen måte at det er dårlig. Tvert i mot; den personlige gjestfriheten, den med kjærlighet tillagde maten, og følelsen av å være en del av familien, kjøper du ikke for dyre penger. Det må komme naturlig. akkurat slik som du kan oppleve det i Marzio.