Landsbyen i Lombardiet

Vinteren er kommet til den vesle landsbyen 800 meter oppe i fjellene i Lombardiet, mellom Varese og Lugano. De 250 sjelene som bebor den er ikke akkurat gått i hi, men stillheten og roen hersker. 4 hoteller er blitt til tre. Nella Valenza har lagt ned arbeidet i Pensione La Betulla, hvor hun i alle år trakterte gjestene med de sunne rettene fra det makrobiotiske kjøkkenet.Slakteren har forlatt den lille landsbyen, grønnsakhandleren er borte, og kiosken ved vaskeposten er lagt ned. Bare et par småbutikker er igjen. De tre torgbilene som kom hver onsdag er også borte. Men èn ting er ikke borte; den vesle landsbyens sjarm og gjestfrihet. Fremdeles er torget samlingspunktet hvor liten og stor møtes. De minste leker foran kirken mens bestefar eller bestemor med et vaktsomt øye følger med. De har tid til å være barnevakt, og de elsker det. De fleste er lykkelige. Presten haster forbi i sin lange, sorte kappe, på vei fra kirken til postkontoret noen få meter unna.

De små familiedrevne hotellene som er igjen, tar imot deg med åpne armer, og steller godt for deg. Har du vært der en påske glemmer du aldri den 13-retters store påskelunsjen i albergo Milano eller Vittoria. Vel og merke ikke som koldtbord. Nei, som enkle, lette småretter servert i passelige mengder. Så kan du samtidig nyte spisesalens storslåtte utsikt mot Sveits. Inn kommer rettene; de møreste mest smakfulle skinker og pølser, russisk salat som den italienske heter her, havets frukter, pateer, pannekake med bacon og en deilig saus, roastbeef med stekte poteter og salat, ravioli, geitekje med fennikel og alt hva det nå er. Så deilige friske jordbær med is, og tilslutt den allestedsværende påskekaken Colomba, og en dobbel espresso. Men du må regne med en 4-5 timers seanse!

I  pensione La Betulla er det stille nå. Der hvor praten gikk livlig mens Nella Valenza tillaget og serverte de deiligste og mest helsebringende makrobiotiske retter, er bare atmosfæren tilbake. Den forsvinner aldri.

I lang tid etter at hun la ned stelte Nella med sitt, med sine lidenskaper, sin hund og sine katter. Hun malte de nydeligste akvareller, ofte små landsbyer som Marzio, som klynger seg fast til fjellet. Eller hun utfoldet sitt poetiske talent med å skrive små lyriske, østeninspirerte, stemningsfulle dikt:

Arv

Hvert minste strå har sin tåre
Hvert eneste menneske sin sorg.

Om du har kjær

Om du har kjær
grip et sitrende løv,
kryst det i hånden
har du naturen kjær
kan du høre det gråte

Hvor himlen er god

Hvor himlen er god
når den skjenker oss
skyldige mennesker
del av sin stillhet

Hver enkelt

Hver enkelt
har sin egen natt,
sin egen dag
og siste stund

Kanskje avsluttet hun dagen med noen improvisert pianostrofer. Og blomster, blomster elsker Nella. I alle farger og fasonger, men nøye og gjennomtenkt satt sammen til de symfonier av farger de alltid ble. Man har lov til dette når man har passert de åtti, og har stelt for andre nesten hele livet. Og flere enn èn har hun leget med sine makrobiotiske retter.

Det lille kurstedet var stedet man valfartet til, ikke bare for å bli leget, men også for å stille nysjerrigheten og sulten. Hva var nå så spesielt med denne makrobiotiske maten av rene, naturlige råvarer? Og hvorfor kunne man spise det og ikke det. Nella svarte tålmodig alle som spurte. Og hun gjorde det med en viss autoritet, en av Italias mest anerkjente som hun var. Ja langt inne fra Sveits kom de, klientene.

Men det var da, i dag er det stillheten og harmonien som rår. Nellas minner er også i ferd med å forsvinne. 85 år er hun blitt, og kommet til det punktet i livet hvor alderen forlanger sitt. Hun kjenner igjen de fleste, og er like blid og vennlig mot alle. Og hjelp får hun; en fast hjemmehjelp som bor hos henne, og en som kommer daglig for å se til at diabetes og alderens andre plager blir fulgt opp med medisiner og det som hører til. Og hun betaler det meste fra sin egen pensjon.

”Men jeg er lykkelig”, sier Nella, vel vitende om at hukommelsen er i ferd med å forsvinne. Hun har jo hunden Titti og kattene å stelle for. Og det trives hun med. Og hun koser seg når Titti tar seg av barnet sitt; den sorte og hvite katten som ser ut til å godta en hund som mor.
Vi skriver 2015, og Nella har gått fra oss, et hjertevarmt og snilt menneske har funnet sin fred!