Sjøtunge med lever og rogn

Slik ser sjøtungen ut; avlang og smal, med en lang finne hele veien fra munnen og bakover på hver side. Den mørkebrune litt spraglete fargen er lett å kjenne igjen. Undersiden er helt hvit.

Sjøtunge (Solea solea/Solea vulgaris) er kanskje den letteste flyndrefisken å kjenne igjen. Allikevel svindles det med den; smørflyndre selges som sjøtunge. Eng: Common Sole, Ty: Seezunge, Fr: Sole Commune, It: Sogliola, Sp: Lenguado. Sjøtungen er uten tvil den beste og mest kjente blant flatfiskene, og en av verdens dyreste fisker. Den har en mild, smøraktig og søt smak, med et fast kjøtt som ikke skiver seg. Filetene holder godt sammen og kan enkelt rulles til rulader, og fylles uten at kjøttet deler seg. Egentlig enkel å filetere, men glir lett ut av hendene på grunn av det sandpapiraktige skinnet; den er glatt bare i en retning, hvis du stryker den i den andre retningen, er overflaten på huden ru. Etter filetering er fiskeskroget ypperlig å koke kraft på. Sjøtungen kan bakes, kokes, stekes, friteres eller grilles. Sole meuniere er den mest kjente retten med sjøtunge.

Sjøtungen er filetert i to store og to mindre fileter; rognen følger med og skal tilberedes.
Siden vi er to personer delte vi filetene i to igjen. På bildet også leveren, som også regnes som en delikatesse.
Først baker vi en aubergine, skinnet er fjernet delvis, enklere å fjerne resten etter bakingen. Pakkes inn i aluminiumsfolie.
Etter 20 minutter i 200 graders ovn ser den slik ut. Skinnet er helt fjernet.
Her er resten som går i hurtigmikseren; 1 squash i biter, 1 løk, 1 hvitløkfedd, sitronsaft, rømme, jomfruolje, litt forvellet brennesle, og persille.
Alt er lagt i, squashbitene sist.
Ferdig; smaksett med salt, pepper, og revet muskatnøtt.

Og slik serverte vi det; fiskefiletbitene, lever og rogn er vendt i mel før steking i jomfruolje og smør, så den deilige puréen, stekeskyen, og mandelpoteter med litt overdrysset tørket dill. Deilig ble det; ikke et kunstverk på tallerkenen, men meget velsmakende.