Merking og svindel med mat

Hestekjøtt i godt utvalg; et mørt og velsmakende kjøtt. Først etter at den i storskala innførte hestekjøttskandalen oppsto, begynte den internasjonale matindustrien å samarbeide for å løse problemet med matsvindel
Matsvindel; vil vi ha det?

Allerede i det gamle Rom og Athen hadde man lover som gjaldt forfalskning av viner, og så tidlig som på 1200-tallet innførte Europa matlover for å beskytte forbrukerne mot «skruppelløse handelsmenn». Omfanget av økonomisk motivert matforfalskning i det 21. århundre vet man ikke sikkert, men det er blitt storindustri. Her hjemme slipper vi heller ikke unna; det tas altfor lett på kontroll med merking av mat.

Riktig merking av mat er det viktigste og ofte det eneste en forbruker har å forholde seg til i kjøpsøyeblikket. Merking er all informasjon som leveres med matvaren; fra etiketten som er festet til maten eller trykket på forpakningen, skilting og fremvisning i butikk, til reklame i radio, på TV, og i andre digitale medier.

Sjømat og forbrukersikkerhet

Sjømat er den mest verdifulle og samtidig mest omsatte matvaren i verden; i 2018 ble det omsatt 180 millioner tonn. På verdensbasis er milliarder av mennesker avhengig av havene til næring, sysselsetting og rekreasjon. Fra kilden til forbrukeren kan veien være lang, og underveis blir råvarene ofte gjort om fra hel fisk til fileter, reker blir skrellet eller panert, krabber blir fylt osv. Når vi vet at det er rundt 34 000 arter fisk i verden (skalldyr og bløtdyr inkludert), forstår vi viktigheten av å bruke riktige navn på artene, både vitenskapelige og markedsnavn. Markedsnavnet skal hjelpe forbrukerne til å vite hva de legger i handleposene sine, og det bør alltid være riktig; feil navn kan i verste fall «ha dramatisk effekt på forbrukersikkerhet»; som oceana.org skriver.

Slangemakrellen ESCOLAR, Lepidocybium flavobrunneum, er en av fiskene det svindles mye med; den selges blant annet som hvit tunfisk (Thunnus alalunga) i sushi, og som smørfisk. Escolar har et høyt innhold av olje som kan gi intense mageproblemer for de som spiser mer enn en liten porsjon. Bilde: Wikimedia commons, Zoology of South Africa
Ett enkelt navn

Et vitenskapelig artsnavn som følger hvert sjømatprodukt fra fiskefartøyet eller oppdrettsanlegge, kan avhjelpe eller eliminere bevisst eller ubevisst feilmerking av produktet, og bør være et krav også ved salg i detaljhandel. Latinske vitenskapelige navn er anerkjent uavhengig av språk, og brukes verden over. De gir en unik identifisering for hver art, for forbrukeren vil også påbudte markedsnavn sikre riktig informasjon om fiskevalget deres. Å bruke ett navn for én fisk forhindrer tvetydighet om hvilken type fisk som blir solgt eller servert. Uten artsspesifikk navngiving, mister sjømaten sin identitet gjennom forsyningskjeden.

“Ett navn for én fisk kan stoppe fiskesvindel.” skriver Oceana i en rapport fra 2015: “Et enkelt navn kan ha dramatisk effekt på forbrukersikkerhet, markedets hederlighet, og våre havs biologiske mangfold og rikdom. Ett navn på én fisk vil tjene forbrukeren, sjømatindustrien, og regjeringer verden over.” (Mer kan leses på www.oceana.org)

Vassild, salmo silus, er en fisk den norske næringen kaller for kvitlaks, på tross av advarsler fra Mattilsynet. Bilde: Wikimedia commons, University of Washington.
Salmo silus, og manglende oppfølging

Vassild har det latinske navnet Salmo silus/Argentina silus, men flere markedsnavn i Norge: kvitlaks, stavsild, stokksild, gullaks. En fisk i laksefamilien, noe også det latinske navnet Salmo viser til. Her hjemme brukes navnet kvitlaks på pakningene, noe Mattilsynet har påpekt er feil: «Man kan ikke bare velge et artsnavn på en fisk. Man må bruke de offisielle norske navnene, og har man skrevet kvitlaks på en pakning, så må man endre det til vassild.» sa seksjonssjef Lise Torkildsen til TV2. Næringen bryr seg ikke om dette, de bruker fortsatt navnet kvitlaks, og myndighetene følger ikke opp med kontroll og pålegg.

I 1978 søkte man om å få bruke navnet kvitlaks istedenfor vassild på denne fisken i laksefamilien; Fiskeridirektoratet sa nei. I våre naboland brukes navnet gullaks: (Danmark, Sverige, Island (og Tyskland)). Navnet bør derfor samordnes og endres til gullaks. Jo mindre forvirring, dess bedre for forbrukeren.

Vanlig sandskjell, Mya arenaria, er ikke med i Lovdatas liste; istedenfor er sandskjell oppført med en helt annen art. Bilde: Wikimedia commons, Micheld Langeveld.
Liste med mangler og feil

I Norge finner vi 140 sjømatråvarer i «Liste over betegnelser og arter til bruk i merking av fisk og fiskevarer» i «Forskrift om kvalitet på fisk og fiskevarer», en ikke helt troverdig liste;

  • Sandskjell er ført opp med arten; Spisula solidissima, vanlige sandskjell Mya Arenaria som finnes langs kysten vår er ikke med. Spisula solidissima lever i det vestlige Atlanterhavet.
  • Kongereker er oppført som arten Penaeus kerathurus, navnet er forøvrig Melicertus kerathurus i dag: Kongereker er ikke en art men flere arter klassifisert etter størrelse:
    Alle arter i familiene Aristiaeidae, Palaemonidae og Penaeidae hvor antallet er mindre enn 123 per kilo (med hode og skall), eller mindre enn 198 per kilo (uten hode, men med skall), eller mindre enn 242 per kilo (uten hode og skall). (UK Fish Labelling Regulations).
  • Kongsnegl, Buccinum undatum, er oppført som Kongesnegle. Navnet har ingenting med konge å gjøre, det viser til kong, eller byll.
  • Tre forskjellige tiarmede blekkspruter er med. Sjeldne arter og ikke så vanlige langs kysten vår. Kalmar, eller Loligo vulgaris, kjent for mange som Calamare burde vært med under navnet Kalmar. En vanlig art i Nordsjøen og langs kysten vår.
  • Under fisken uer burde også det andre latinske navnet vært med; Sebastes norvegicus, eller norsk uer som det blir oversatt.
Stekt sjøtunge; en av verdens dyreste matfisker, ofte byttet ut med smørflyndre for å ta ut mer fortjeneste. På bildet også vongole, som ofte forveksles med hjerteskjell.

Dette viser egentlig at fisk, fiskenavn og merking av fisk er noe man tar alt for lett på i fiskerinasjonen Norge. Hadde importører, fiskeforretninger, matkjeder og restauranter brukt listens navn (når oppdatert riktig), hadde vi forhåpentlig ikke opplevd matsvindel som disse:

  • Den rimeligere fisken smørflyndre har vært solgt som en av verdens dyreste fisker: Sjøtunge (Solea solea).
  • Pangasius (Pangasianodon hypophthalmus) har vært solgt som sjøtunge, kveite og torsk.
  • Slangemakrellen Escolar (Lepidocybium flavobrunneum) har vært solgt som hvit tunfisk (Thunnus alalunga) i sushi. Escolar har et høyt innhold av olje som kan gi intense mageproblemer for de som spiser mer enn en liten porsjon.
  • Escolar har vært solgt som smørfisk (Stromatidae).
  • Tilapia (Oreochromis niloticus) har vært solgt som hvit tunfisk i sushi.
  • Norske matkjeder og importører har importert og solgt den New Zealandske fisken Giant Stargazer (Kathetostoma Giganteum) som breiflabb (Lophius piscatorius).
  • Oppdrettsrekene tigerreker (Penaeus monodon) og vannameireker (hvitfotreker) (Litopenaeus vannamei) selges under den norske sjøkrepsens italienske navn scampi (Nephrops norvegicus) for å ta ut mer fortjeneste. Mattilsynet har inntil nylig gitt disse oppdrettsrekene Nøkkelhullmerket under navnet scampi, selv om både tigerreker og vannameireker er listet riktig i merkelisten. I de årene rekene har vært solgt i Norge, har oppdretten medvirket til at «mer enn 35% av verdens mangroveskog er borte, en katastrofe større enn regnskogens og korallenes» ifølge eksperter: American Institute of Biological Scienses, October 2001

Det norsk Mattilsynet skriver dette i avsnittet om tilsynets formål:
«Forbrukerne skal få god informasjon om hva matvaren inneholder ved å lese på pakningen. Merkingen skal være korrekt, gi tilstrekkelig informasjon og ikke villede forbrukerne. Kravene omfatter merking på selve matvaren, men det er også krav til presentasjon og reklame.»

Å bryte bestemmelsene er forbundet med straffeansvar; «Forsettlig eller uaktsom overtredelse av forskriften eller bestemmelser og vedtak gitt i medhold av den, er straffbart i henhold til matloven § 28.»

Studier om utbredelsen av sjømatsvindel har vist at fraværet av effektiv sporbarhet ofte skjuler sjømatens riktige identitet, og skaper muligheter for svindel. Svindel omfatter all ulovlig aktivitet som gir feil fremstilling av sjømaten du kjøper, fra feilmerking og forfalskning av dokumenter, til å legge for mye is i emballasjen. Truede arter har vært solgt som bærekraftige arter, dyre varianter har vært erstattet med billige alternativer, trygg fisk erstattet med fisk som kan forårsake sykdom osv. Dette bør ikke forekomme i Norge, derfor er oppfølging av kontroller også et viktig ledd i kampen mot matsvindel. Å håpe på tillit er ikke nok.

Fantasimerking av matvarer

har blitt bransjens nye i Norge i dag, man skaper navn på produkter ved å hente dem fra andre, ofte dyrere råvarer, stykninger og retters navn; navn som aldri har tilhørt råvarene blir fremstilt i ny drakt, merkekvalitet er underordnet:

  • Grillribbe av nakke
  • Indrefilet av kylling
  • Bøkerøkt T-bone av svin
  • Kalkunskinke
  • Kyllingskinke
  • Kalkunbacon
  • Bacon av bog
  • Enrecote fra svin

Alle disse navnene er sikkert morsomme for noen, men de er samtidig misvisende; forbrukere med lite kunnskap om stykning får et forvrengt bilde av hva på dyret som kan brukes til hva, samtidig som det vanner ut riktig merking av råvarer og matprodukter. Matbransjens troverdighet og seriøsitet settes også på prøve; merking av mat er langt mer alvorlig enn tøysete navn på råvarer og produkter for å ta ut mer fortjeneste.

Merking uten faktainnhenting

Da salaten Rucola (Eruca sativa) kom til Norge, fant du den i butikken under tre forskjellige navn: Ruccula, Ruccola og Rucola. Et nettsøk eller en kort prat med leverandøren da importen ble bestemt, hadde løst dette på 5 minutter; så hvorfor i all verden finne på to nye navn; rucola er det mest brukte navnet utenfor Norge.
Matkjedene og «bransjen» har endt opp med, og valgt å bruke navnet Ruccula? Å gjøre denne enkle jobben riktig bør være en selvfølge ved enhver presentasjon av nye råvarer. Salaten Radicchio (Cichorium intybus var), fikk også tre forskjellige navn i starten: Radicchio, Radiccio og Raddichio. Den endte heldigvis opp riktig.
Det finnes helt sikkert flere eksempler på feilmerking som disse; det viser liten kunnskapsforståelse hos importører og matkjeder, og gir et inntrykk av både likegyldighet og nonchalanse. Riktignok sitter matkulturen i mange sammenhenger ved enden av bordet i Norge, men her er den falt under.

Svindelen med hestekjøtt
Biff av hestekjøtt; et langt bedre kjøtt enn storfekjøtt mener mange. I Italia kan man finne mørt deilig kjøtt av esel, fra oppdrett.

I 2012 testet matsikkerhetsmyndighetene i Irland en rekke billige frosne storfeburgere og ferdigretter, og fant DNA fra hest i en tredjedel av prøvene (og fra gris i 85%). Ingen hadde testet for hestekjøtt tidligere, hvor hestekjøttet kom fra er enda ikke sikkert fastslått. Prispress skal ha vært årsaken til at svindelen oppsto; mindre kontroll under slakting og nedskjæring på grunn av budsjettkutt gjorde at den ikke ble oppdaget, god nok sporing var ikke til stede.

Svindelen gjaldt ikke i første rekke kvaliteten; grensen mellom feilmerking og matsikkerhet er tynn: over hele Europa ble biffskandalen en matsikkerhetsbekymring; det var mistanke om at produktene inneholdt den forbudte veterinærmedisinen fenylbutazon. I Norge ble hestekjøtt funnet i ferdiglasagne, både i billigprodukter og i dyrere merker. Med det prispresset vi daglig ser rundt oss er det kanskje fristende å ty til svindel for noen; bare den kriminelle vet hva som egentlig er i det forfalskede produktet. For forbrukersikkerhet er dette det verste scenariet; den kriminelle er den eneste som vet hva som er i produktet, uten at han/hun nødvendigvis har kompetansen for å vurdere om det utgjør en helserisiko.

Bytter ut

Den vanligste måten i kjøttsvindel er å bytte ut høykvalitetskjøtt med forskjellige typer billigkjøtt, eller å bytte ut ingredienser og tilsetningsstoffer for å forbedre sluttproduktets sensoriske og fysiske egenskaper; øke kjøttproteinnivået, bruke tilsetningsstoffer som cellulose, stivelse, fosfater, eller vegetabilske fettbaserte materialer for å øke vannholdningskapasiteten og derved kjøttvekten osv.
Først etter at den i storskala innførte hestekjøttskandalen oppsto, begynte den internasjonale matindustrien å samarbeide for å løse problemet med matsvindel. Siden da har næringen iverksatt en rekke tiltak for å minimere slike svindler. EU Food Fraud Network, eller EU´s Matsvindelnettverk, ble etablert etter denne skandalen, og består av «28 nasjonale kontaktpunkter i medlemsstatene, i tillegg til Sveits, Norge og Island, Europakommisjonen, og kontaktpunkter i nettverket».

Høyt beskyttelsesnivå; et overordnet mål

I 2019 konkluderte Europarådet med å minne om at et høyt beskyttelsesnivå er et overordnet mål for EUs politikk vedrørende helse, sikkerhet, miljøvern og forbrukerbeskyttelse, og anerkjente at dagens EU-lovverk for bekjempelse av matsvindel er tilstrekkelig. De understreket likevel behovet for et kontinuerlig og forbedret tverrsektorialt samarbeid for å bekjempe matsvindel. I forbindelse med dette oppfordret de kommisjonen og medlemslandene til å tildele tilstrekkelige ressurser for å sikre effektiv implementering av eksisterende EU -lovgivning, ved å forbedre forståelsen av kriteriene for matsvindel. Rådet understreket også behovet for å fremme bevisstgjøring blant forbrukerne og å fortsette å utvide opplæringen om å bekjempe matsvindel. Norge er som kjent ikke med i EU, men vi er med i EU´s Matsvindelnettverk.

Print Friendly, PDF & Email