Liguria, – Italias kjøkkenhage

Inneklemt mellom middelhavet og fjellene, den franske grensen i vest og Toscana i øst ligger Italias minste region, Liguria.  Ikke akkurat oversvømmet av skandinaviske turister, men du finner allikevel både fastboende og tilbakevendende nordmenn i dette naturskjønne og matkulturelle området.

Blomsterivieraen, den vestligste delen av Riviera di Ponente, strekker seg fra Alassio i øst og vestover, til den ved grensen møter den lille charmerende franske byen Menton. Naturen har vært gavmild i dette området hvor sol, behagelig temperatur året rundt, ren luft og en mangfoldig vegetasjon er noe av det du møter. Men også åser og fjell kjennetegner det pittoreske landskapet hvor middelhavet er blått og fisken ennå spises.

Rolig og avslappet går praten mellom de eldre i landsbyen. Også i Villa Faraldi.

På rekke og rad ligger de her, de populære badebyene. San Remo, Arma di Taggia, Diano Marino, Laigueglia, Alassio og hva de nå heter alle sammen. Nesten som en regnbue strekker landskapet seg langs kysten. Hit har turister valfartet i mer enn hundre år. De første var engelskmennene, som oppdaget rivieraen i siste halvdel av det forrige århundre, og gjorde den til et av middelhavets første turiststeder. I San Remo skrev Evert Taube «Fritiof  i Arkaden» i 1920, omtrent samtidig begynte de russiske emigrantene å ankomme byen. Man forstår godt at Evert Taube var begeistret for San Remo, -for ikke mange steder i middelhavet finner du en gjennomsnittstemperatur på 23 grader om sommeren og 11 om vinteren. Fjellene i i nord stopper effektivt vinterens kalde vinder.

Diano Ferrara, med blomsterrivieraen i bakgrunnen

Det uforfalskede Liguria finner du i baklandet
For badeturisten er april/mai med sin «norske» sommervarme og fantastiske blomstring, og frem til slutten av juni en bra tid. For deg som søker naturopplevelser, og kulturell innsprøytning av både visuell og i dobbelt forstand smakfull art, kan jeg anbefale høsten. Masseturismen er borte, grøden høstes, og flere steder er det lokale fester og festivaler.

Villa Faraldi sett fra Tovo. Til høyere den lille landsbyen Tovetto.
Norske kunstnere har både bodd i og valfartet til Villa Faraldi i en årrekke

Det er da du opplever det ekte og uforfalskede Liguria. Gjerne vandre langs stranden og suge inn inntrykk. Men enda bedre; ta turer innover eller kanskje oppover i baklandet, hvor tiden mange steder har stått stille. Hvor du treffer alvorlige, nesten innadvente og tilbakeholdne, men naturlige mennesker. Som Thor Heyerdahl sier det i boken «Villa Faraldi» av Pål Bang-Hansen og Jon Lie:

 «For meg er menneskene i Liguria middelhavsområdets nordmenn både av gemytt og sin humoristiske sans. Naturen kan ikke bli mer norsk. Her galer gjøken, her er trost og stær, og vi ser snedekkede fjell størsteparten av året.  Så her har jeg Norge.  Dessuten det eneste jeg savnet hjemme: å kunne plukke appelsiner og sitroner rett fra trærne»

I baklandet kan du oppleve total avslapning hvor elver med fisk, turer i fjellet, frisk luft og lokal mat tilberedt med kjærlighet er noen av ingrediensene.I de lavere områdene dyrkes det både sitrusfrukter, artiskokker, asparges, aprikoser, kirsebær, tomater og mye annet. I dette nesten uveisomme terrenget hvor husdyr og kornåkrer ikke egner seg, finner du tusenvis av kjøkkenhaver og terrasser hvor grønnsakene dyrkes, i tillegg til en gigantisk nellik- og rosedyrking. Ja, Liguria forsyner nesten hele Europa med nelliker. Men fremfor alt, Liguria er stolt av og kjent for sin olivendyrking, hvor mange mener olivenoljen er en av de beste du får tak i.

Stokkfisk og klippfisk  spises det også i Liguria. I midten troner
den norske fileten, som du skal lete lenge etter her hjemme

Ligurias kjøkken
«Di magro», det magre kaller italienerne Ligurias kjøkken. Og med rette. Middelhavets fisk, og egnens grønnsaker og urter har i århundrer vært ingrediensene i de mest smakfulle men samtidig enkleste retter. Ikke enkle å tilberede, men med enkle råvarer. I romertiden skapte sjømennenes hunger etter planteføde dette kjøkkenet. Etter uker med kjeks, salt kjøtt og fisk, og tørkede belgfrukter, fikk lukten av basilikum, rosmarin, salvie, merian, borago og andre friske urter tennene til å løpe i vann hos de hjemvendte sjøfarerne.

En gang i uken er det torgdag i byene langs rivieraen. Her fra Ceriale.

Den mest kjente pastasausen kommer fra Genova. En himmelsk blanding. «Sjelen i pesto er basilikum, legemet er ost og hvitløk» sies det. I minestronesuppe tilsetter man pesto i siste øyeblikk. Andre smakfulle og kjente retter kan være grillet hummer med salvie og rosmarin, eller ferske små ansjos vendt i mel, deretter stekt i olje og overstrødd sprøstekt italiensk persille. Ravioli, fra rabioli (rester) ble skapt til sjøs. Restene ble hakket sammen, fylt i pastadeig og servert dagen etter. Blåskjellsuppe er populært, og til jul spiser ligurerne gjerne capitone, store ål. Det hvite kjøttet fra fjærkre og kanin er mye brukt, og skogens vilt tilberedt med steinsopp fra egnen har gitt opphav til mange smakfulle retter. Og ikke å glemme «stoccafisso» eller stokkfisk i flere varianter. Men den må være norsk.

Pasta med pesto genovese

Selv om Napoleons yndlingsvin Rosesse di Dolceaqua kommer fra Liguria, har ikke området noen store. Men gode viner finner du, og inntatt i den rette atmosfære og til riktig mat kan også enkle viner gi minneverdige opplevelser. Liguria er så absolutt verdt et besøk enten du reiser med egen bil eller ankommer med fly via Nice, som bare er et par timer unna. Bon viaggio!

 Og her er oppskriften på pesto genovese

Print Friendly, PDF & Email