Lokalmat på sitt beste!

”Det siste veistykket er litt dårlig”, sa vinbonden Riccardo Curbastro før vi dro den timelange turen opp til den lille byen Artogne nord for Iseosjøen i Lombardiet. Hvor lokalmat er regelen.”Men gleden ved å innta en lang lunsj hos Gualberto vil så absolutt bøte på det”
Og Riccardo hadde rett i begge deler. De siste 500 meterne var en prøvelse; den smale og bratte bygdeveien med humper og skråninger ble jeg alene om å kjøre. Nei da var det bedre å gå fikk jeg høre. Og det gjorde hun! Men vi kom da opp til slutt. Og vi lurte vel begge på om familiens lille restaurant var godt besøkt med en slik adkomst.

Gualberto og Emma Martini på gården Le Frise driver gårdsturisme, nisjeproduksjon og verdiskaping i videste forstand. Ukedagene går til produksjon av gårdens spennende og smakfulle landbruksprodukter, helgene til å servere dem i gårdens lille restaurant, med plass til 70. Overnatte kan du gjøre hele uken. Gjerne kikke litt på produksjonen også. Det er aldri problem hos en italiensk bonde hvor usnobbet vennlighet, omtanke og jordnærhet er en selvfølge. Hos Gualberto, Emma og sønnen Luigi er det alltid fullt fikk vi høre, noe den neste halvtimen også skulle vise. Ikke bare ble gårdsplassen og den bratte bakken opp mot jordene hvor endene holdt til fylt opp, hit kom de gjerne etter en 2-3 timers kjøretur, for å oppleve en like lang lunsj – før de kjørte de 15-20 milene hjem igjen.

Gualberto er sjef for produksjonen, Emma for restauranten, og Luigi, som utdanner seg til agronom, står for serveringen. På denne forholdsvis lille gårdsflekken på 3 hektar, omkranset av fiken, kastanjer, frukttrær og bærbusker, hegner familien om sine små, men deilige gårdshemmeligheter.

Noe kan du alltids lure ut av dem, men blir spørsmålene for nærgående, skifter de raskt samtaleemne. For litt av hemmeligheten er jo nettopp de små hemmelighetene! Og autodidakten Gualberto kan så visst mer enn å stelle sine 70 geiter, 300 duer, 120 ender, 30 sauer, 100 kaniner, 5-10 villsvin og 2 griser!

Han kan også utnytte det meste av det dyrene kan forsyne ham, gården og restauranten med. Geitemelken bruker han til sine 30 forskjellige ferske og lagrede hvite geitoster, og av den ferske kan han skryte av å ha 25 forskjellige smaksvarianter, oster rullet i de fineste urter og krydder. Kjekjøttet går til små nydelige grillede fileter, lårsteker og i patéer. Andebrystene saltes lett, og får modne i andefettet i store krukker i 4 måneder, resten går i de deiligste pateer sammen med kjøtt fra duene.

Og fuglene lever godt; kastanjer, ris og mais er dagligkost. Både kaniner og villsvin er høyt skattet i Italia, derfor er de også selvfølgelig råvarer til de mest smakfulle og rustikke retter tilberedt av Emma i det lille koselige kjøkkenet i første etasje. Der ligger også Gualbertos håndverksmeieri.

Og noen trapper opp den koselige restauranten, adskilt med nye trappetrinn til tredje etasje, hvor de ender i en koselig veranda med 4 bord. Her skulle vi innta den mest smakfulle bondegårdslunsjen vi har fått noen gang.

Langt bedre enn den fineste flerstjerners restauranten nede i byen. Og selvfølgelig langt rimeligere. For hvem kan vel si nei til en meny som denne:

• Løvtynne skiver av lardo med toast.
• 4 forskjellige smaksatte hvite geitoster servert med grillet squash, aubergine og paprika fra gårdens egen grønnsakshage.
• Sprøstekt lammelever med salat.
• Hjemmelagde skinker og pølser med fersk fiken fra gården.
• Steinsoppsuppe med byggryn.
• Møre saftige lammekoteletter med tomatsalat og tyttebærsyltetøy.
• Sorbét av gårdens egen frukt.

Og selvfølgelig områdets egne viner. Vi valgte oss en hvit og rød Terre di Franciacorta, produsert av Riccardo Curbastro, vinbonden som tipset oss om gården.

Mette, men ikke overmette, avsluttet vi måltidet med en dobbel espresso og et glass Sambuca, den anispregede likøren som serveres med tre kaffebønner. Og som har en anelse smak av Sambuca nigra, eller sorthyll som vi kaller det.

Så tok Gualberto oss med på en vandring i ysteriet i første etasje. Pinlig rent overalt, var det ikke kobberkjeler, så var det rustfritt stål, slik reglene sier. Og da vi spurte ham om hvordan han fikk idéene til alle ostene sa han: ”De dukker plutselig opp idrømmene mine, og da er det å liste seg inn i kjøkkenet og skrive dem ned.”

Og bra må de ha vært, for Gualberto har mottatt flere prestisjepriser for sine drømmeprodukter, som han kaller dem. Og en times tur for å oppleve disse drømte delikatessene var så visst ikke for mye. Med Emmas tilberedning som kronen på verket.

Da vi ba om tips til en restaurant som bruker mye lokale småskalaprodukter var han ikke i tvil: ”La Dispensa litt lenger syd!” Men det er en annen historie. Alt i alt et vellykket besøk et par år før Norge begynte med småskala osteproduksjon.