Geitekjerygg – det er vår!

Mange tror at geitekje smaker geit, og det gjør det selvfølgelig; det er jo små geiter, men smaken er så mild og velsmakende at jeg tror de fleste vil like den. Kjekjøtt er magert og proteinrikt, og en kilde til jern, sink, vitamin B2 (riboflavin) og vitamin B12. I  tillegg er det svært lite fett, bare 3,5 gram per 100 gram kjøtt – og godt med flerumettede fettsyrer. Et sunt kjøtt og fett brukt både til kosmetikk og til behandling av sykdommer.

Det er tid for geitekje igjen; vi kjøpte denne ryggen på Meny. Mange viker tilbake for geitekje, både fordi de tror de ikke liker smaken, men også fordi dette er små nydelige dyr. Dessverre kastes mange tusen av disse hvert år, og det å kaste fullverdig mat er en skam for mange av oss. Disse får leve et lykkelig, men kort liv, og det må vær bedre enn å bli avlivet ved fødselen. Synes nå jeg da.

Geitekjeryggen er snudd; på baksiden sitter ytrefiletene og her til høyre ligger indrefiletene. Ikke store kjøttstykker de to sistnevnte, men nydelige når riktig tilberedt.
Dette brukte vi til denne gode ovnsretten; et par selleristenger, en gulrot, en løk, og noen hvitløkkløfter.
Mandelpotetene skar vi i fine skiver med skallet på; selv har jeg alltid spist poteter med skallet på, selvfølgelig litt avhengig av hvordan skallet har sett ut. Under skallet sitter næringen.
Grønnsakene er findelt i små biter og krydret med salt, pepper, salvie, rosmarin og timian. Vi hadde dessverre ikke friske urter i huset denne dagen.
Ryggen er krydret med salt og pepper. Så blir jomfruolje dryppet over.
En halv liter oppblandet kraft fra flaske; kalvekraft, er blendet og helt over grønnsakene. Ryggen er overdryppet vanlig soyasaus og soppsoyasaus, og noen oppbløtte skiver egenplukket steinsopp er lagt i formen.
Og så er ryggen ferdig og tatt ut av det ildfaste fatet, og får hvile noen minutter under alufolie.
All kraften fra stekingen er helt i en kjele, som har fått litt utrørt mei i vann fra en risteflaske. Den nye vispen vi kjøpte nylig gjorde det lett å vispe ut melet. Så får sausen kokes inn og smakes til.
Bak til venstre ligger ytrefiletene, til høyre indrefiletene. Det går fint an å spise det tynne nesten sprø skinnet, eller du kan la være. Det lyse fine fette fra kjeet velger du selv om du vil spise; selv tok jeg det meste av det.

Nydelig ble det; her ligger den ene ytrefileten under den ene indrefileten, de andre fikk Astrid. Sausen kunne vært noe tykkere, jeg hører til de som aldri klarer å få opp all sausen med gaffelen! Men en skje kan selvfølgelig brukes til slutt. Et glass godt norsk kaldt øl gikk greit. Igjen; et fantastisk mildt og velsmakende kjøtt.

Print Friendly, PDF & Email