Forår i Skagen, med kunst og mat i tankene

Nå gleder vi oss til det er vår på Skagen igjen. Og krokusen blomstrer.

 Der er – og det er sagen, hvad tiden så blir til: Der er en «sjæl» i Skagen, som aldrig eldes vil –

Skrev Holger Drachmann i diktet Erindring i 1904. Og i diktet Skagen, skrev han dette:

Skal jeg nevne det sted hvor jeg helst drages hen.
Kald det øde og trist, kald det goldt eller sandet.
Af det frodige var jeg kun få timers ven.
Gik et døgn, var jeg træt af al liggen på landet
Efter Skagen jeg lenges den vinterdag lang.
Når jeg er der, blir høsttormen midsommersang.

Vi har forelsket oss i Skagen, akkurat som Holger Drachmann gjorde det i forrige århundre! Få har skildret stedet bedre i ord og bilder og med større kjærlighet enn han. Ikke minst i dette første verset i diktet Skagen. Og få har vel satt større spor etter seg der enn Skagens Konge som han ble kalt. I 1871 var han der første gang på studiereise, og året etter var han tilbake, sammen med Frits Thaulow. Skagens fremtid var skapt. Det sørget maleren og nasjonaldikteren Holger Drachmann for.

Holger Drachmann

Men det begynte lenge før. Allerede i 1833 kom den første kjente billedkunstneren til den forblåste lille plassen på toppen av Danmark. Martinus Rørbye het han, født i Drammen av danske foreldre. Faren var embetsmann og tjenestegjorde der. Og med ham ble billedkunstens historie i Skagen innledet.
I 1859 kjørte så H. C. Andersen inn i byen, og tok inn på Brøndums Gjestgiveri. Etter 10 timer med hest og vogn fra Frederikshavn i regn og blest.  Han så med en gang de maleriske verdiene som var og er i Skagen, og oppfordret malerne til å reise dit for å finne billedmotiver. Dagen etter ankomsten, den 18. august ble Anna Brøndum, datteren på gjestgiveriet født. Eller Anna Ancher som vi senere kjenner henne.

Sønderstrand er ikke mye forandret siden Skagenmalernes tid. Klitgården i bakgrunnen ble først bygget i 1914. Man mener det var der Klitgården ligger i dag at det berømte  maleriet av Marie Krøyer og Anna Ancher ble malt.

Hva er vel mer fascinerende enn å lese om miljøet som ble skapt på dette lille stedet. Hvor dansker, svensker og nordmenn med sine forskjellige personligheter holdt sammen, men hvor de også hadde sine feider, og kunstnersinnet fikk fri utfoldelse. Og hva er vel mer fascinerende enn å studere deres malerier, virkelig se hvordan de levde der om hverandre, fattige og rike, fiskere og kunstnere. De var der alle: Frits Thaulow, Christian Skredsvig, Christian Krohg, Eilif Petersen, Charles Lundh, Wilhelm Peters fra Norge. Wilhelm von Gegerfelt, Oscar Bjørck, Johan Krouthen fra Sverige. Carl Locher og Karl Madsen fra Danmark. De fleste kom som trekkfuglen, reiste og kom igjen.
Men de tre store ble trofaste mot stedet: Michael Ancher, Christian Krohg og P. S. Krøyer. Den fjerde store, Anna Ancher var fra Skagen.

I kjøkkenet hos Drachmann var det Soffi som regjerte. Hun skal ha vært en glimrende kokk. Spisestuen er oppdekket også i dag, og bakerst står to av glassene Kong Oscar den II skjenket huset.

P.S. Krøyer ble født i Stavanger av norske foreldre, men ble adoptert av den danske zoologen Henrik Krøyer, som bodde hos Per Sørens tante. Det norske innslaget var altså svært sterkt på Skagen. Holger Drachmann ble gift med Oda Krohgs søster Soffi, og en annen søster, vår alles Bokken Lasson skal en periode ha oppvartet Drachmann. Den tredje søsteren, Alexandra ble gift med Frits Thaulow.

Danskene kan sild. Og reiser man til Skagen uten å innta en deilig sildetallerken med det vanligste tilbehøret øl og «en lille en», da har man gått glipp av noe godt. Og silden kommer jo  fra Norge!

Vi velger oss lavsesongen, i april denne gangen. Men også januar med sine vinterstormer skal ha sin helt spesielle sjarm. Ikke bare finner du billedets og ordets kunstutfoldelser der, arkitektonisk småkoselige hus, malt gule som i den gule perioden da kunstnerkolonien var dominerende er også noe å føle seg hjemme i.

Man kan selvfølgelig leie seg hus eller leilighet også. Og kose seg med deilige råvarer som  her; scampi(sjøkreps), skjell og asparges, disse riktignok medbrakt fra hagen hjemme i Norge.

Og du finner matkultur. Hvem mon, som har vært der har ikke hørt om Brøndums Hotell, med et av Danmarks bedre kjøkken. Kanskje spist rødspette a la Drachmann, kanskje fiskesuppe Madam Brøndum. Eller vært på Bodilles Kro, som ikke markedsfører seg som en fiskerestaurant, men som så absolutt kunne gjort det. Eller avlagt Slagter Munch et besøk.

Slik serverte man stekt knurr i Bodilles Kro for noen år siden. Med bakt potet, salat og grønnkål. Hvorfor spiser vi ikke denne deilig fisken i Norge?

Bodilles Kro, -hvor fjesing og knurr er dagligkost
Joda, det er sant, på Bodilles Kro nede ved havnen fikk du både fjesing, den giftige du vet, og knurr, den som knurrer når du tar den opp i båten. Og sverdfisk når den har forvillet seg opp langs Jyllands flate kyst. Nesten som kalvekjøtt smaker den. Deilige fisker alle sammen, knurren med fast hvitt kjøtt, lettfordøyelig og med god smak. Og best av alt, så å si uten ben. Den kan trekkes i vann med urter og krydder etter smak, eller rundstekes i brunet smør. Fjesingen kan du bruke i fiskesuppe eller fritere i olje og servere med hollandaise. Eller du kan grille den. Når giftpiggene er fjernet vel og merke. Men det var da, nå er mye forandret. Men husk, Skagen er stedet man vender tilbake til:

«Man har jo rigtignok den regel, at man ikke skal komme igjen på et sted, hvor man har befundet seg vel. Man vil altid blive skuffet, fordi enten man selv eller stedet har forandret seg. Også jeg har fundet at denne regel er meget sand forøvrig. Men der er et sted, hvor den ikke gjelder. Det er Skagen»
Skrev Christian Krohg.

Og Holger Drachmann sa det slik i de to siste versene av «Erindring»:

«Der er – og det er sagen, hvad tiden så blir til:
der er en «sjæl» i Skagen, som aldrig eldes vil –
som kommer, når man kalder på alt hva man har kjær –
mens over stranden falder erindring vemods-skær»

 

Print Friendly, PDF & Email