Erwin Hartl, et funn for norsk lokalmat!

3 år på Lifjellstua med stjernekokken Erwin Hartl som kjøkkensjef ga Bø og Telemark en matfaglig og smaklig innsprøytning få kan gjøre ham etter.  Ikke mange kjøkkensjefer i Norge har arbeidet så gjennomført for lokalmatens filosofi som Erwin. Der hvor det var mulig brukte han lokale råvarer og produkter av beste sort. Aldri gikk han på akkord med dette, alt var gjennomført, akkurat slik man forventer av en tro matkunstner. Det er flere år siden Erwin forlot Lifjell, men savnet er enda stort hos mange av oss med interesse for lokalmat. Og han visste å bruke mine egne lokale oster som få andre.

Lifjellstua ligger på 750 moh. Etter flere år som privat hytte er den nå igjen blitt et overnattingssted med god mat, og nettopp inngått i Turistforeningens hyttetilbud, som den begynte som. Men tiden med Erwin som kjøkkensjef kommer nok aldri tilbake. Neppe noe tilsvarende heller.

Der hvor andre har gjort noen få stunt eller skippertak for å gi inntrykk av at lokale råvarer og produkter brukes, der prøvde Erwin til enhver tid å få tak i det beste av det meste av det lokale. Han visste at prisnivået må gjenspeile kvaliteten. Og med det som bakgrunn solgte Petter Wilhelmsen, som drev Lifjellstua den gang, inn opphold etter opphold fra fjernt og nært.

Kvalitet har sydtyskeren hatt som et mål i alle år han har jobbet med mat. Om det så var i Sveits, Ungarn, stjernerestaurantene han drev i Spania, Tyskland eller andre steder. Det har hele tiden ligget i bakhodet at skal de gode lokale produktene fortsatt være mulig å få tak i, må man bruke dem, de små lokale produsentene må kontaktes og pleies, tips må kunne gies og tips må kunne taes i mot.

Å være småskalaprodusent krever mye av produsenten. Det er å stå på fra morgen til kveld, det er å gjøre mesteparten av jobben selv; produksjon, salg, markedsføring, administrative oppgaver, tilfredsstille et overdimensjonert skjemavelde pluss masse annet. Det er også å måtte takle stresshodepine, lite søvn, for lite kontakt med andre produsenter, for lite sosialt samvær. I det hele tatt et råkjør i en fase av livet hvor mye burde gått lettere. Men givende, spennende og morsomt er det naturligvis også. Og ofte svært så nyskapende.

Dette vet Erwin, nettopp derfor har kontakten mot de lokale produsentene ikke bare gitt de små produsentene inntekter, den har også gitt den enkelte mer tro på seg selv, en større selvsikkerhet og kanskje en del av et større kontaktnett.

Derfor var det så synd å miste Erwin. Han «var» Lifjellstua, det var Erwins kokkelering som ga Lifjellstua matprofilen sin. Ved aldri være redd for å prøve ut nye produkter og råvarer, var han også en ihuga Slow Food kjøkkensjef. Han brakte med seg nye krydder og urteblandinger fra en lokal venn og produsent i Tyskland, og brukte dem på en måte som fremhevet de gode produktenes smaker, heller enn å overlesse dem.

Han utviklet nye retter med de gode lokale produktene, samtidig som han var tro mot det helnorske i maten. Det er med Erwin som med mange andre kunstnere; de får en kjærlighet til steder og mennesker som vi andre tar som som en selvfølge å bo i.

Ikke mange har skrevet en bedre og mer kjent tango enn dansken Jakob Gade med Tango sjalusi, han elsket Argentina! Akkurat som jeg tror Erwin elsket Lifjell i den alt for korte perioden han var her. Skattesystemet med skatt til to land gjorde det vanskelig for ham, og det forstår vi. Men vi savner ham.
I dag er Erwin kjøkkensjef på Schloss Heinsheim i Bad Rappenau et stykke nord for Stuttgart (2024: Erwin er nå pensjonist). Erwin har også en egen og meget smakfull hjemmeside; og han har utgitt en flott kokebok. På erwin-hartl.de kan du kikke på den!