Nesten midtveis mellom de to åsene hvor La Morra og Serralungo d Alba ligger, troner den lille landsbyen Castiglione Falletto, 400 meter over havet. En perle i Piemonte. La Morra med sine gode lokale viner og produsenter, Serralunga d Alba hvor Barolo Chinato har sin opprinnelse. En drikk som sies og ha god virkning mot malaria og annen styggedom. Borte i årtier, nå fått en renessanse som digestive.Men altså, Castiglione Falletto, den lille landsbyen med 632 innbyggere, en alimentari eller en liten nærbutikk, et hotell med en over middels restaurant (kikk innom , og søk på Le Torri oppe til venstre på siden) og vinprodusenten Vietti som nærmeste nabo. En landsby omkranset av vinmarker. En perle blant en rekke Piemontesiske perler.
Albergo Le Torri har både rom og leiligheter, men be om å få leilighet med kokemuligheter slik vi er vant til, hvis du vil uforske det piemontesiske kjøkkenet ved egen hjelp. Ikke alle de 8 leilighetene har det. Familievertskapet med Renata Ferrero i spissen, og sønnen Erik og svigerdatteren Maricella tar i mot deg med all den vennlighet og omtanke en besøkende kan håpe på. Du føler deg godt tatt vare på fra første minutt, og er du heldig og får en leilighet med utsikt mot Langhe, møter det deg en utsikt som helt tar pusten fra deg; så langt øyet kan se ligger vinmarker som tepper oppover de lange og brede åsene.
Utsikten fra leiligheten:
Innimellom vinmarkene små og større vingårder med sine cantinaer, pittoreske hus, landsbykirker og tårn, og ikke minst; godt vedlikeholdte veier som slynger seg oppover åsene og bryter vinmarken opp i parseller. En storslått utsikt i en vinkel på 180 grader. Så å si midt i området ligger La Morra med sin karakteristiske mur, som virker å ligge der for å holde byen på plass.
Går du litt forbi kirken i Castiglione Falletto, ned mot den kommunale cantinaen eller vinkjelleren, får du en nesten like storslått utsikt mot Serralunga d`Alba, og andre små byer og tettsteder. På den lille piazzaen kan du kontemplere og virkelig nyte tilværelsen, og utsikten.
Her skulle vi tilbringe en uke, og helt og holdent stelle oss selv, bortsett fra siste kvelden, hvor middagen ble inntatt i den lokale restauranten Ristorante Le Torri.
Høst er tiden for akkurat det; å høste inn. September er litt tidlig for Nebbiolodruen, men riktig tidspunkt for Dolcettoen, den lille søte druen som gir de gode tørre, fruktige hvitvinene. Det er også tid for sopp, deilige friske frukter og grønnsaker, og om litt Albas hvite gull, trøflene som kan koste mer enn 40 000 kroner kiloen. Tartufo d`Alba!
Hele området innbyr til fråtsing i toppkvalitets råvarer du sjelden får til samme pris hjemme; skinker, pølser, posteier, oljer, pasta, sopp, trøfler, risottoris, kjøtt og fisk av beste kvalitet.
Barolo, Barbaresco, Barbera, Dolcetto, Nebbiolo er alle rødviner fra Piemonte. De to første med navn fra byene av samme navn, de tre siste druenavn. Men også gode hvitviner har Piemonte; først og fremst Arneis, men også druen Chardonnay gir gode viner her.
Piemonte
For mange lyder Piemonte like forførerisk som Toscana. Og Piemonte er på god vei til å bli like kjært og populært for oss nordboere som Toscana har vært i årtier. Piemonte, hvor ligger nå det, har mange spurt seg, frem til nå. I dag leser man om den flotte matregionen både i aviser, ukeblader og matmagasiner.
Slik Toscana har forført med sin smakfulle enkelhet, forfører Piemonte flere og flere med sine mangeretters menyer med de beste råvarer tilberedt med kjærlighet og tradisjon. Noe kraftigere enn andre regioners mat, og derfor midt i blinken for oss nordboere. Og kraftig skal jo god bondekost være! Piemonteseren er nøktern, arbeidsom, pålitelig og punktlig. Også som i Toscana har nøysomhet og vanskeligere tider frembrakt noe av det ypperste Italia har å by på i matveien.
Piemonte betyr landet ved foten av fjellet, og i en vid bue omkranser vestalpene med Europas største fjell denne største regionen i Italia. Halve regionen er alpin, den andre halvparten strekker seg mot apenninene hvor den tilslutt møter Liguria, en region som betyr mye for Piemonte i matsammenheng.
Piemonte er også regionen med det mest mangfoldige og avlingsrike jordbruksområdet; Po-området med korn, mais og forplanter, Novara og Vercelli med sine store risområder, Cuneo med sine endeløse fruktplantasjer, og ikke minst åslandskapet rundt Monferrato med sine berømte viner.
Vinland er feinsmchmeckerland har Bocuse engang sagt. For Piemontes del har han helt rett. Feinsmeckeri er karakteregenskap nr. 1. Men på ingen måte snobbete ”fin”-smakeri. Luksus har alle i Piemonte råd til, luksus er ikke bare trøfler, luksus er også å ta del i den riktige nedarvede bruken og tilberedningen av råvarene. Luksus er ikke overflod, luksus er nytelse sier man. Og nytelse er en kunst som tilhører menneskehetens kultur! Noe ikke minst Carlo Petrini har vist gjennom Slow Food, som har sitt hovedsete i byen Bra. Noe vi kommer tilbake til i en senere, oppdatert artikkel om Slow Food.
Mat på eget kjøkken
Da vi vandret rundt i de små slakterbutikkene kom vi over en glemt råvare i Norge; kanin. Skjønt glemt og glemt, de eldre husker kaninen fra krigens dager, og har derfor motforestillinger mot å bruke kjøttet, de yngre kjenner de søte små dyrene mer som kosedyr, og har derfor problemer med å prøve seg på dette deilige, milde og sunn kjøttet. Og visste du at kaninlever av mange regnes som verdens beste. (I artikkelen om Barolo får du oppskriften på kaninlever med balsamico.)
Kanin i Arneis
1 kanin, ca 1,8 kilo
6 spskj smør, 2 spskj olivenolje
Salt, pepper
2 rosmarinkvister
2 gulrøtter, 2 stangselleristenger
1 løk
1 flaske Roero Arneis
Persille
Del kaninen i porsjonsstykker og brune dem i 2 spskj smør og 2 spskj olje. Salte og pepre.
Vask grønnsakene og skjær dem opp smått. Legg rundt kjøttet og la putre med til alt har fått farge. Hell over vinen og la småputre med lokk i 50 minutter. Ryggstykket med fileten er ferdig først. Ta det derfor ut noen minutter før resten av kjøttet. Passer kraften med grønnsakene i en grønnsakskvern eller kjøkkenmaskin, alternativt server det ved siden av som på bildet.
Kok inn kraften med resten av smøret, og ha det over kjøttet. Pynt med persille. Server gjerne poteter ved siden av, eller som oss, med borlottibønner og sopp.
Arneis er en gammel druetype som vokser i området rundt Alba, og dyrkes både i Roero og Langhe. Ofte kalt ”den hvite Barolo” Druen er forholdsvis vanskelig å dyrke. Arneis betyr fritt oversatt ”lille rakker” Den blir av noen brukt til å blande i områdets rødviner for å få ned tannininnholdet, på samme måte som Frankrike bruker Viognier i det nordre Rhoneområdet. Druen og vinen har fått en renessanse de siste årene. Bruno Giacosa er produsenten som hentet frem igjen denne druen som nesten var forsvunnet. Roero Arneis har D.O.C.G-betegnelsen, som er den beste italienske klassifiseringen. (Denominazione origine controllata e garantita)
Vinen har en strågul til grønn farge, en delikat bouquet av skogsblomst, sitron, pære og aprikos, og en lett bitter mandelaktig ettersmak. Bør drikkes i løpet av et par år. Tradisjonelt ble den produsert som en halvtørr til søt vin, og noen produsenter har fortsatt denne tradisjonen. Prøv den med modne pærer. Ellers god til skalldyr og stekt sjøtunge. Favorittrett til kaninretter som den vi har prøvd. Oppskriften er fra restauranten ”Trattoria I Bologna” i den lille byen Rocchetta Tanaro ca 15 km syd for Asti, like ved Tanaroelven. En restaurant i Slow Foodstil, som Carlo Petrini kjenner svært godt til.
Den siste dagen besøkte vi Ristorante Le Torri, som ikke bare serverer maten inne i restauranten. Også på den koselige terrassen kan du hvis være tillater det, innta middagen, med Langhe i bakgrunnen. En restaurant godt over middels. Som secondi, eller hovedrett, bestilte vi kalvefilet på en seng av grønnsaker. Mørt som smør, og med en deilig sammensetning av grønnsaker, og et lite dryss flaksalt på toppen. Deilig frukt og is til dessert. Som bare Italienerne kan tilberede det.
